I London for få dager siden ble jeg spurt om jeg var fransk. Det kunne ha vært et kompliment i og med at jeg nå har bodd i Frankrike i åtte måneder. Men samtalen forut for kommentaren foregikk på engelsk med en mann med indisk aksent i en liten butikk som heter House of Scotland. Jeg var i denne lille butikken for å kjøpe en ullgenser av ekstraordinær kvalitet. Genseren var kostbar og jeg ville forsikre meg om at den var verdt prisen og forklarte tydelig for mannen bak disken hva jeg forventet meg. Hvis den nuppet, ble slaskete eller gikk i stykker etter kort tid, kom jeg til å ta den med tilbake til ham. Etter en strøm av forsikringer kom det: "Er du fransk?" Fullstendig overrumplet begynte jeg å le, og ga en forvirret forklaring om at riktignok bor jeg i Frankrike, men at jeg er norsk. "Å", han var så sikker på at han hadde hørt en fransk aksent. Mon Dieu, aksenten var i oppførselen, hvordan stoppe dette før jeg blir fullmoden fransk furie?
herlig, Bjørg! Kjør på, bli furie på fransk!!
SvarSlettJa, det kommer visst litt av seg selv virker det som - å være resolutt, tydelig og ta sin plass er nødvendlig i Frankrike. Du spør ikke pent om å få ta bordet med utsikt ved vinduet, du tar det, og køståing betyr å brøyte seg fram. Ulempen er jo bare at resten av verden oppfatter dette som frekt og uforskammet, særlig blir dette tydlige i England hvor folk er så ekstremt høflige og hyggelige og nøye på å stå pent i kø. Jeg må utvikle en bryter for å skru dette av og på...
SvarSlett